Start med dine egne feil

Snarveien: En ansatts evne til å innrømme feil avhenger av lederens evne til å tåle det. Og ingenting bygger læringskultur raskere enn en sjef som sier «det var min feil»

Vi vet vi burde tåle kritikk. Vi sier vi vil ha det. Men når det først kommer blir det ikke alltid like godt mottatt.

Vi vet jo at å feile er en del av livet. Ingvar Kamprad sa det godt: «Det er kun den sovende som ikke gjør feil.» ¹

Kanskje koker det ned til hva vi tror om dette spørsmålet:

Hva er formålet med kritikk?

Hvis kritikk handler om å skyve andre ned, eller dekke over for egen usikkerhet, er det klart noe vi bør unngå.

Men om kritikken er til for å lære eller forbedre rutinene våre, da er det noe vi bør oppmuntre.

“People come to work not just to do their job, but to improve how they do their job.”

– Steven Spear i The High Velocity Edge.

Trygge ledere og organisasjoner oppsøker kritikk, fordi litt av jobben er å ikke bare utføre arbeidet, men å forbedre det. De lærer både av det som går bra, og det som går dårlig. Målet er større: At gruppen skal fungere bedre.

I dårlige organisasjoner derimot, er tilbakemeldinger en påtvunget øvelse. Målet er bare å komme seg gjennom det uten å bli sittende med svarteper. I militæret så jeg, i løpet av en måned, eksempler på begge innstillingene:

To kulturer for kritikk

Da jeg studerte, jobbet jeg ved siden av som etterretningsoffiser i to ulike avdelinger: Heimevernet og Marinejegerkommandoen (MJK). Forskjellen på de to avdelingene ble tydelig i én bestemt situasjon: After Action Review (AAR), tilbakemeldingsrunden etter hver øvelse.

«Heimevernets egenart er dets selvfortreffelighet», fortalte Kim da jeg begynte. Dette viste seg godt i AARene. Der gjaldt det nemlig å skryte av det man selv hadde gjort, og sende noen stikk til alle andre som tydeligvis burde skjerpe seg.

I MJK var tonen helt annerledes. Den som tok ordet først var troppssjef Torbjørn, den mest erfarne i gruppen. Han begynte med å fortelle hvilke feil han hadde gjort, og hvilke konsekvenser det måtte ha hatt for troppen. Ingen fingerpeking. Ingen laurbær å hvile på. Bare selvkritikk.

Det hadde en knallsterk effekt på resten av gruppen. Når troppssjefen startet med selvkritikk, ble det naturlig for nestemann å granske seg selv også. Og sånn fortsatte tilbakemeldingsrunden. Hver gikk i seg selv og fortalte om sine lærdommer og forbedringsområder fra denne øvelsen.

«Dette var inspirerende», tenkte jeg. Så når tiden kom for neste AAR i Heimevernet, grep jeg ordet først og fortalte om mine feil.

Et lite øyeblikk så jeg forvirringen i øynene på mine kollegaer. Så var det som det gikk opp noen lys, og lettelsen spredte seg i ansiktene i ringen.

«Ja, det har du helt rett i! Og en annen ting du gjorde feil var …», kom det fra den første.

Og deretter tok de en runde om alt jeg hadde gjort galt, takknemlig for at noen var dumme nok til å legge hodet på blokka. Og så var alle enige om at det var den beste AARen de hadde hatt på lenge.

Fire råd for bedre læring:

1. Bli enige om hvorfor dere gir tilbakemeldinger. Er det for å lære, eller for å plassere skyld. Ta det med i teamkontrakten.
2. Start med deg selv. Ikke bare tål andres kritikk. Vis at du oppsøker det. Snakk åpent om dine feil og hva du lærte av det.
3. Oppmuntre andre som tar selvkritikk. Det er fristende å hive seg over noen som ligger nede, men sekundene etter at noen har tatt selvkritikk forteller alt om de kommer til å være villige til å gjøre det igjen.
4. Systematiser læringen. Skriv det ned. Del erfaringene. Så slipper andre å gjøre samme feil.

⚖️Overslaget

Selvkritikk er kraftig, men ikke overdriv. Om du er ny i rollen, kan overdreven selvkritikk underminere din egen troverdighet. (Noen kaller det varme vs kompetanse. Se Stereotype Content Model for mer.)

Altså er det to grøfter her: Den vanligste er å være så usikker at du er redd for kritikk. Den andre er å bli så selvkritisk at du undergraver din egen troverdighet. Dette finner du ut av!

Kilder og inspirasjon

• U.S. Marine Corps – Warfighting