Andreas Marstad

Små, sterke meninger

Sist oppdatert:

Snarveien: Snutter som ikke har blitt en artikkel (ennå).

For noen år siden la Dagbladets Sterke Meninger ned, etter at jeg kun hadde vunnet én CD, fordi Twitter hadde tatt deres plass. Men det må da fortsatt være plass for frie assosiasjoner på internett?

Innholdsfortegnelse (eller bla nedover)

2025

Januar

2024

Desember

November


Du kan bare gjøre ting – eller hvordan lære å flyte

2025-01-12

I går lærte jeg å flyte.

Hele livet har jeg tenkt at det bare ikke var et altenativ for meg. De lange beina sank først, så før eller siden sank jeg ned som en ballong knyttet til et spett.

Men så leste jeg på en nettside:

With very few exceptions, everyone floats. However most people think they are that exception, when in reality 99,9% are not.

Ok. Da var det ikke lenger lov å tro jeg var unntaket. Everyone floats.

Hva gjør de andre langbeinene for å flyte? Jo, de flytter balansen ved å ta armene over hodet, spre beina og presse skulderne ned i vannet. Og gjett hva? Det fungerte!

Som ei venninne sa: «Nå er du på god vei til å få Skilpaddemerket!»

Og er det ikke dette livet er fullt av? Små og store ting vi tenker ikke er for oss. Hindre og umuligheter. Det der oppe er for noen andre, men vi er unntaket som aldri kommer til å få det til.

Men noen ganger trenger vi bare å høre at dette er faktisk for oss. Vi bare tror vi er unntaket.

Jeg husker et møte med fire nordiske fabrikksjefer. Den finske sjefen mente at årets effektivitetsmål var helt umulige. Men hans skandinaviske kollegaer minnet ham på at det hadde han sagt for tre år siden også, og likevel nådd målene. «Også dette kommer du til å få til.»

Kanksje er det nyttigere med holdningen til den amerikanske sersjanten jeg jobbet med:

If you wanna do something, just figure out what it takes and do it. Just f***in’ do it!

Musks idiotindeks

2024-12-09

Kort fortalt: Idiotindeksen er hvor mye mer betaler dere for en dings enn materialkostnaden alene. Musk kjører en mellomleder hardt siden han ikke visste svaret i hodet.

Det er brutalt, men spørsmålet om hva idiotindeksen var er godt av flere grunner:

  1. Å gå tilbake til grunnprinsippene er en nyttig målestokk.
  2. Det er i mange tilfeller bra at en leder har et nært forhold til måltallene.

Det som ikke er så bra med historien: Det dundrer nok en rivningskule gjennom den psykologiske tryggheten. Det må jo være mulig å stille krav, uten å true med oppsigelse…

Vi hermer etter forrige leder

2024-12-06

Denne uken hadde vi siste samling av vårt lederprogram med Zaptec. For en fin gjeng!

Som icebreaker prøvde vi oss på allsang (det fungerte forresten bra – de var en musikalsk gjeng). Dag én ledet jeg deltakerne og dag to gikk ansvaret videre til en av gruppene.

Det interessante var at gruppen ledet på samme måte som meg, med de samme antagelsene som jeg hadde gjort. “Vi trodde det var sånn vi skulle gjøre det”, sa de.

Og er det ikke det vi alle gjør når vi har fått en ny lederrolle? Vi hermer etter andre og særlig de som har vært ledere før oss.

Det er både en ulempe, og en fordel: Om sjefen leder godt, vil alle ta etter dem – det kommer bare av seg selv. Men om sjefen har vært dårlig, viderefører de en dårlig kultur, mens de egentlig burde lest reglene.

Bare se på dette eksperimentet med aper: De gruppene som videreførte kunnskap, lærte å bruke mer avanserte verktøy enn de som aldri hadde vært borti verktøyene før.

“Perhaps the most fundamental thing this study shows is that a group of chimpanzees can appear more intelligent than any single individual – together they can create more advanced steps in cultural evolution.” - Professor Andrew Whiten ved St Andrews universitet.

System nr to har en tendens til bli for komplisert

2024-12-05

En observasjon fra virkeligheten er at mange velfungerende, enkle system blir etterfulgt av et system som er i overkant komplisert. Det kalles The Second System Effect ), men jeg kan ikke i farten komme på å ha sett det selv noe sted.

Det er ikke helt det samme, men ligner litt på Galls lov:

A complex system that works is invariably found to have evolved from a simple system that worked.

Spesialisering av datautstyret mitt har gitt meg mindre dårlig samvittighet

2024-11-30

På gulvet på mitt kontor står en 15 år gammel iMac. Den er flott å se på, har fortsatt en klar og god skjerm, men er nå en kilde til dårlig samvittighet.

Innmaten er utdatert, og Apple har for lengst sluttet å oppdatere operativsystemet. Selv om tanken var at denne kunne få et nytt liv som ekstern skjerm, har det vist seg vanskeligere enn jeg trodde. Den står derfor ubrukt, lavmælt hånende.

Derfor styrte jeg unna iMac da jeg trengte en fornyet maskinpark. I stedet kjøpte jeg:

Ved å la hver boks få ett formål, håper jeg å få et sett datautstyr som jeg er mer fornøyd med enn om jeg måtte kombinere behov.

Nå har jeg to rimelige datamaskiner som kan være på hvert sitt sted, i stedetfor å ha én kraftig bærbar som både hadde vært tung å drasse med, og dyr å miste på reise.

Kanskje blir maskinene utdaterte før en dyrere laptop hadde blitt det. Men når den dyre maskinen ryker, ville jeg blitt frustrert over at det fortsatt var mye skjerm, tastastur eller noe annet igjen i den. Nå kan jeg bytte ut relativt rimelige datamaskiner, hvor alt annet enn den eksterne skjermen er av middels kvalitet.

Kanskje er det et generelt prinsipp her og? Begynn med allsidige verktøy, men spesialiser rollene etterhvert som du forstår behovet ditt?

Derfor har jeg styrt unna kombinert vaskemaskin og tørketrommel, og alt-i-ett-kamera. Men på den andre siden, er jeg glad vi aldri kjøpte pulk til barna, men bare brukte sykkelvogn med meier. Vi gikk aldri nok på ski til at vi hadde det behovet for spesialisering.

Hva om vi hilste på folk i gata?

2024-11-14

En av de små gledene jeg hadde ved å bo i Frankrike, var å hilse på fremmede. Altså ikke den forpliktende formen for «hilse på», der man må introdusere seg, småprate og love hverandre evig troskap, men den enkle formen der man sier «Bonjour» og går videre med livet sitt.

Og i motsetning til om man hadde gjort det i Norge, ble det hverken møtt med panikk eller torskeøyne, men et «Bonjour» og et nikk tilbake.

I nabolaget der jeg bor nå, passerer jeg med ujevne mellomrom en alvorlig eldre mann jeg vil gjette er fra Midtøsten. Han smiler ikke, halter når han går og ser litt skummel ut.

Når vi møtes, nikker vi sakte og andektig til hverandre. Ingen av oss smiler, og vi kommer aldri til å småprate. Men dette er et av dagens høydepunkt. Det er et lite «jeg ser deg», uten å komplisere situasjonen.

Jeg vet ikke hvorfor vi har så vanskelig for å møte blikket til en fremmed i dette landet. Men spør du meg, har vi gått for langt i vår iver etter å la folk leve sine liv i fred. Det kan vi fortsatt gjøre, men det er ingen som tar skade av å få et smil eller et langsomt nikk på veien.